Arne Næss’ saklighetslære

Dette er en oppsummering, tatt fra Wikipedia, pluss noen kommentarer om stråmenn, ironi og sarkasme fra samme kilde.

Arne Næss’ normer for saklig diskusjon
  1. Unngå tendensiøst utenomsnakk
    Eksempler: Personkarakteristikker, påstander om motpartens motiver, årsaksforklaringer til argument.
  2. Unngå tendensiøse gjengivelser
    Gjengivelsen må være nøytral med tanke på stridsspørsmål.
  3. Unngå tendensiøs flertydighet
    Flertydigheten gjør at argumentet kan tilpasses kritikken.
  4. Unngå tendensiøs bruk av stråmenn 
    Dette vil si å tillegge motstanders standpunkt et innhold han ikke står inne for.
  5. Unngå tendensiøse originalfremstillinger
    Informasjon som legges frem, må ikke være usann, ufullstendig, skjev og/eller holde tilbake relevant informasjon.
  6. Unngå tendensiøse tilberedelser av innlegg
    Eksempler: ironi, sarkasme, skjellsord, overdrivelser eller trusler.
Stråmenn

I diskusjoner er stråmann eller stråmannsargumenter en tankefeil som består i å lage seg en stråmann av motstander ved å tillegge denne meninger som er lette å tilbakevise, dernest tilbakevise dem, og endelig skape inntrykk av å ha tilbakevist noe motstanderen faktisk står for. Også om det å tilbakevise et argument med et enda svakere argument. Å «sette opp en stråmann», eller «et stråmannsargument» kan betraktes som en avledningsmanøver, ved at man ikke angriper motstanderen for det han faktisk står for, men skaper inntrykk av at motstanderen står for noe han faktisk ikke står for.

Det er flere måter å sette opp en stråmann på:

  1. Gjengi bare en del av motstanderens argumenter, tilbakevise dem, og lat som alle argumentene til motstanderen dermed er tilbakevist.
  2. Gjengi motstanderens argumenter i svekket form, tilbakevise dem, og lat som originalargumentet har blitt tilbakevist.
  3. Gjengi en feilaktig utgave av motstanderens argumenter, avblås dem, og lat som at motstanderens posisjon i diskusjonen har blitt redusert.
  4. Velg ut en person som forsvarer dårlig som «forsvareren», avblås denne personens argumenter, og lat som at alle argumenter på denne siden av diskusjonen har blitt slått.
  5. Finn opp en fiktiv person, hvis handlinger eller trosretninger er sterkt kritisert, og lat som om denne personen representerer gruppen som er «motstanderen» i diskusjonen.
Ironi

Ironi er en tilsiktet gjennomskuelig, uoppriktig språklig ytring. Som virkemiddel i muntlig kommunikasjon brukes ‘ironi’ som et bevisst uttrykk for flertydighet, for eksempel ved at man sier én ting, men mener noe annet, ofte det motsatte. Ironi kan uttrykkes både i skrift og i tale, og kan oppleves som en uskyldig spøk, men også som spottende hån.

Ironi er en form for uttrykk hvor en underforstått mening er skjult eller motsier uttrykkets bokstavelige betydning. Ironikeren forutsetter vanligvis at mottakeren forstår at tingene ikke er hva de sies at de er eller hva de synes å være, men også ironi kan av og til misforstås. Ironi er en form for innforstått manglende forbindelse mellom de faktiske ordene og den underliggende mening.

Sarkasme

Sarkasme er håning av, gjøn av eller latterliggjøring av en person, situasjon eller ting. Det brukes ofte på en humoristisk eller ironisk måte og uttrykkes gjennom stemmens intonasjoner så som å overvektlegge det aktuelle utsagn eller enkelte ord og framføres ofte med et nedlatende kroppspråk.

Fordi det er taleorientert, kan sarkasme være vanskelig å fatte i skriftlig form og blir lett mistolket. For å forebygge dette avrunder en del mennesker sarkastiske kommentarer på internett med et emotikon, vektlegger ordene med kursivskrift, fet skrift og/eller understreking (f.eks. Det var fint), eller omgir dem med selvlagede markeringsspråk-tagger, f.eks. *sarkasme*, <sarkasme> eller <kniser>.

En annen tilpasning av sarkasme til elektronisk media kan kun skje via skrevet språk. Ved bruk av ekstremt dårlig staving i en setning kan man uttrykke at en som har et bestemt synspunkt er uintelligent eller overivrig.

Ironi eller sarkasme?

Begrepet blir ofte feilaktig anvendt som et synonym for ironi. Ironi refererer imidlertid til at den bokstavelige betydning og den tiltenkte mening av ordene som ytres er forskjellige, mens sarkasme refererer til den hånende betydningen av ytringen.

Det er mulig å være ironisk uten å være sarkastisk, og å være sarkastisk uten å være ironisk. For eksempel kan man komme med en uttalelse som, riktignok sarkastisk, er det samme som (ikke det motsatte av) den bokstavelige tanken som blir uttrykt: Nei, tro det eller ei, jeg kan ikke lese tankene dine!